Det å skrive kjentes en gang så naturlig. På et vis har det vel det de årene jeg ikke har skrevet her inne også, men jeg har brukt mindre og mindre tid på det. Brevskriving har jeg prøvd å fortsette med, men de brevvennene jeg hadde kontakt med tidligere skriver jeg ikke lengre med. Nå sender jeg brev til tanter og kusiner i Oslo, og en og annen venninne rundt omkring. Å feste ord til papir, eller en skjerm som her, kan på mange vis virke terapeutisk, og derfor tenkte jeg returnere til bloggen.
Her inne finnes det mange tilbakeblikk, og en dag tenkte jeg å lese meg tilbake.
Siden 2015 har jeg fortsatt å jobbe i eldreomsorgen, og siden februar 2017 har det dreid seg om de med ulike former for demens. Det har til tider vært en veldig utfordrende hverdag å stå i, for det er så mye frustrasjon, irritasjon og sorg blandet inn. Jeg kjenner meg ofte utilstrekkelig i møte med den fortvilelsen mange av pasientene kjenner på, og det er slitsomt. Jeg håper å fortsette å bygge styrke i møte med dette, men ser meg også om etter noe annet.
I januar ble jeg introdusert for ukulelespill gjennom et kurs på jobb, og et par dager senere dro jeg til den lokale musikkforretningen og kjøpte min egen lille Morgan-ukulele. Den er så sjarmerende, og den har så fine detaljer. Prøver å lære meg så mange grep jeg kan, og spiller ofte litt for de på sykehjemmet, og når jeg er på besøk hos mine egne besteforeldre.
De siste par år har jeg jobbet som frivillig i Kirkens SOS, først gjennom telefonsamtaler, og nå i det siste mest gjennom chatsamtaler. Det gir meg mye å kunne være der for andre som står i en tøff situasjon og trenger noen å snakke med.
På Luciadagen i fjor var jeg på mitt livs fineste busstur. Sjåføren var en så innmari hyggelig fyr! Med mørkt hår og herlig markant ansiktshår - jeg kunne se at han la flid i å ta seg godt ut. Han spurte meg om det var OK at han spilte musikk på turen da jeg kom inn og løste billett, og jeg sa at så klart! Musikk er en så viktig del av livet mitt, og det satte jeg ord på til ham også. Jeg var i utgangspunktet innstilt på å sette meg litt lenger bak i bussen, og ble stående å vippe litt der i midtgangen. Etter en liten stund tok jeg med meg handleposen fra asiamarkedet til fremsetet i stedet, og praten vår ble gående helt til jeg skulle av bussen ca 35 minutter senere. Har aldri opplevd å snakke så lett og fint med noen før, og han virket så genuint god og oppmerksom. Så da han lurte på om jeg kunne tenke meg å ta en kaffe en gang nølte jeg ikke et sekund engang, og vi utvekslet telefonnumre før jeg gikk av. Vi har vært sammen i 5 måneder nå, og jeg kjenner meg så heldig som fikk bli kjent med ham. Vi har selvfølgelig våre utfordringer, og hver dag er ikke rosenrød. Men i bunn og grunn er jeg så takknemlig for å ha ham som kjæreste, og å få være hans.
Håper at hvem enn som leser dette har det godt der ute. Lev vel <3 3="" p="">
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Legger du igjen noen ord blir jeg glad!