[Bær me over - Publiners].
Denne sangen har hittil vært spilt 86 ganger i iTunes siden jeg fant den rett før helga, og jeg tar meg selv i å drømme meg langt bort i en annen verden hver eneste gang jeg hører den. Kanskje er den enkel, men for meg bærer den i seg et budskap om å stresse ned, og bli invitert til den andre siden, der hvor roen rår, og man kan få slappe av.
I november fikk jeg kontakt med en amerikansk soldat gjennom MySpace (av alle nettsteder i verden - på tross av at vi aldri har nevnt ordet musikk), og det begynte med at han ba om tips og inspirasjon til hva han kunne ta seg til når han fikk juleferie, for da hadde han tenkt seg til Norge. Jeg skrev tilbake om Bjorli, Høvringen (og andre steder), om hvordan vi nordmenn oppfører oss på tur, og om hva vi pleier å finne på i løpet av en vanlig juleferie. Etter at han svarte med takk og ønske om en god jul hørte jeg ikke mer fra ham på flere måneder, sett bortifra en notis med navnet jeg kunne søke på for å finne ham på Facebook. Problemet var bare at drøssevis av amerikanere heter "McRae" til etternavn, noe som gjorde søket etter "min" soldat litt mer innviklet. For å gjøre det litt enklere, svarte jeg med mitt navn (noe dere ikke må fortelle min mor at jeg gjorde) slik at han heller kunne finne meg. Først idag var vi pålogget samtidig, og da jeg spurte hvordan han hadde det (først spurte han meg, på norsk) svarte han "I'm good. It's just another day in the desert". Dette fikk meg til å tenke. Av og til kan jeg også kjenne på at mine omgivelser ligner på en ørken, at alt rundt meg er knusktørt og at jeg må krype på alle fire for å finne en vannkilde. Bortsett fra at jeg bare fantaserer, og han er i en krigssone hvor vaktene innebærer tolv timers tjeneste hver eneste dag. Og når jeg sier at mine vakter bare er på åtte, og at jeg til og med får dager med pause innimellom, synes han likevel at jeg er tøff, og at jeg nok forstår at det kan være hardt.
Når jeg nevner at skrivingen hans er poetisk, erter han meg og sier at noe sånt kan jeg da ikke slippe billig ifra. Men så innrømmer han at han ofte skriver dikt, noe som minner meg sterkt om John i filmen/boken Dear John, som skriver brev hjem til kjæresten i Amerika. Nå vet jeg at jeg nok romantiserer dette mer enn nødvendig, for dette dreier seg jo bare om uregelmessige samtaler der jeg kan bli bedre i engelsk, og kanskje også lære ham litt norsk.
Søndag har for meg vært alt annet enn hviledag denne gangen. Det begynte klokken seks femten, med Jack Sparrow ljomende ut som vekkingsalarm; On deck, you scabrous dogs! Hands to braces! Let down and haul to run free. Now... Bring me that horizon. And really bad eggs. Drink up, me hearties, yo ho". Så har det gått slag i slag, og i morgen skal mr. Sparrow få vekke meg igjen. Dog litt senere på dag denne gang.