Let me take you by the hand and lead you through the streets of London

[Streets of London - Ralph McTell].

Aller første inntrykk av London; undergrunnsbanen.

Etter å ha fått Londonopplevelsen litt på avstand, skjønt byen nå for evig er ganske innprentet i hjertet mitt, kan jeg kanskje få summet meg nok til å få skrevet noen ord om hvordan det var. (Dette innlegget ble egentlig begynt på for en uke siden).

Det kan virke overdrevet og dramatisk, men da jeg satte beina ned på engelsk jord for aller første gang, følte jeg mest for å knele og kysse bakken under meg. I samråd med Line kom jeg til at det var best å late som, for ikke å... oppholde de andre.

To av tre, Line og Linn, i ei handlegate rett ved hotellet vårt, Club Quarters Hotel (med et litt galt innstilt kamera).

Alt ved reisen over til England gikk helt som smurt, ingenting i sikkerhetskontrollen pep, og både væsker og vesker ble godt tatt hånd om. På flyplassen (Rygge) ble jeg brått fryktelig klar over at bare en flystrekning sto mellom meg og London. Der og da føltes det som det reneste sprøyt, og jeg er smertelig klar over faktoren av overdramatisering. ;)

Veldig gøy med lekeapparat!

Dagene i den våryre byen gikk raskt, men likevel rakk vi over mye. Vi var innom the London Bridge Experience og the London Tombs, hvor jeg; "Brownlow", ble utnevt til leder av et vikingtokt for å gjenerobre London fra danskene. I kjelleren her ble vi så vettskremte og fulle av latter samtidig at jeg knakk rent sammen da vi endelig var på utsiden igjen. Denne attraksjonen er visst utnevnt til Londons beste "skremselsattraksjon", og jeg anbefaler virkelig en tur dit, så lenge du ikke lider av astma, klaustrofobi eller er gravid, da. Fredags kveld så vi Grease på Piccadilly Theatre, og på lørdag dro vi til Cambridge Theatre, ikke langt fra Covent Garden, for å se Chicago. Begge to var skikkelig bra, men det var Grease som gjorde aller størst inntrykk. Vi spiste frokost fra Subway med karamellkakao fra Starbucks i parken ved Tower Bridge, og vi ble som barn igjen da vi lekte på apparatene som var der. Vi gikk så mye gatelangs at beina mine faktisk ble strammere av det, og på søndag kjøpte jeg en paraply med det smått klisjefylte sitatet "I <3 London" siden været var blitt grått og regnfullt. Greit å være litt forberedt på det norske klimaet, som nok henger sterkere igjen i vintermodus foreløpig.

Vår! Kom hit også da, will you?

The Bullet!

Karamellkakao fra Starbucks og kyllingsandwich fra Subway i vårlig vær ved Tower Bridge.

Her følte vi oss velplasserte. (PS: Lek at det er pekefingeren).

Pause i marsjeringen på et marmorgelender ikke langt fra Buckingham Palace. Linn og meg.

Vårlig stemning i Hyde park.

Ridede vakthold ved Buckingham Palace.

Den redigerte versjonen har visst erstattet den originale, så jeg får importere det på nytt. Ganske fornøyd med dette turistbildet. :)

Her la lillebror strøst vekt på sportsbilen i front.

The Duck Tour. På land og på vann.

Off we go! 

The River Thames.

London Eye.

Som en konklusjon må jeg si at London som by og reisemål levde så til de grader opp til forventningene. Og selv om opplegget egentlig var en erstatning for togtur til og McFLY-konsert i Nottingham, kan jeg absolutt ikke si at jeg noen gang kjente på noen skuffelse for det. Noe som nok kan begrunnes med at jeg skal se de fire fantastiske musikerne i år allikevel... Nå på tirsdag! Mandag bærer det til Liverpool og konsert på Echo-arenaen, og så, dere, skjer noe jeg ikke engang har rukket å fortelle mamma ennå. Hun vet at jeg skal ta toget fra Liverpool, og målet var Wolverhampton, men nå har planene endret seg litt, for istedet hopper jeg av i Birmingham - for å se McFLY...  en gang til. Men den jeg gleder meg mest til å treffe, er Renate, som kommer til nettopp Birmingham denne onsdagen for å se gutta i McFLY spille. Den eneste bekymring jeg kan komme på akkurat nå, er forresten hvor jeg skal gjøre av bagasjen mens vi ser dem spille. Har vi seter litt unna scenen skulle det vel gå bra å stue den litt bort under setet...

Så må jeg avslutte med å si at ingen bilder må lagres og postes på nytt uten at jeg blir informert om det og/eller kreditert som fotograf. På de bildene jeg er med, er enten Line eller Linn den som skal krediteres som det. Men jeg har aldri vært særlig streng på sånt, så jeg sier det mest fordi det føles riktig.