A Day in the Life

(Tips: Søk opp sangen med samme tittel med the Beatles og hør den mens du leser - iPhone'n hindrer meg igjen i å utføre oppgaver jeg er så vandt til).





Dagen idag har vært en av de dagene hvor du ser tilbake og ønsker at du ikke hadde stått opp før noen timer senere. Tidligvakta gikk egentlig bra, og jeg jobbet sammen med to av de hyggeligste kollegene jeg har. Men nesten alt som har skjedd siden da jeg stilte meg opp ved busstoppet etterpå og til jeg ligger her i den herlige, digre senga mi, fullstendig utmattet, kan gjerne gå i glemmeboka om det ønsker det. Jeg skal prøve å guide dere gjennom hva som har skjedd, og heldigvis er det ikke så mange momenter. (De ble til gjengjeld litt langtrukne, så jeg skjønner deg godt om du hopper ned til konklusjonen, men det er hyggelig om du orker å lese hele, så klart).

1) Da jeg kom hjem var jeg så sulten og trøtt at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg, så da svidde jeg likegodt hvitløksbaguetten litt. Pariserpizzaen var forsåvidt god, men siden jeg satt og så for meg hvordan maten jobbet iherdig for å legge seg på lårene mine raskest mulig, ga den en slags bismak jeg ikke setter stor pris på. Halvparten endte i søpla (som forøvrig bør bæres ut snart, siden jeg tilsynelatende ikke er den eneste som strider imot regelen om å spise opp maten sin).






2) Metthetsfølelsen bredte seg snart i min slitne kropp, og mens hjernen ropte "Sov litt nå, så får du det så mye bedre!", visste jeg med meg selv at det ville straffe seg senere på kvelden. En annen grunn til at jeg ikke tillot meg slike privilegier, var at jeg måtte gjøre meg klar til koropptredenen kl. 19. Mens jeg kom vandrende i, etter mine beregninger, god tid oppover den sakte stigende bakken til der hvor bedehuset ligger, ser jeg biler kjøre sakte ut fra parkeringsplassen, og mennesker komme gående ut i hyggelig samtale med hverandre. Så var det DENNE tilstelningen som begynte kl. 17, altså. I det øyeblikket var det jeg gråt igjen, for første gang på mange uker. Ikke fordi jeg på død og liv så inderlig skulle ønske at jeg hadde vært der, men fordi begeret endelig rant over. Nå skal det sies at jeg hadde gledet meg lenge til denne sammenkomsten, og at jeg ble oppriktig lei meg over å gå glipp av det. Enden på denne visa (les: dette momentet) var jo at jeg slukkøret måtte kapitulere og snu, helst før kjentsfolk fra koret fikk øye på meg - en distre person med behov for notatblokk på øvelsene.






3) Idet jeg trasker nedover samme vei jeg kom, passerer jeg vinkeltrappen ned til kinoen her i byen. Trappen går "over" en elv, og mens jeg står ved rekkverket og stirrer ned i det brusende vannet, innser jeg at om jeg reiser hjem igjen nå, kommer jeg til å være lei meg resten av kvelden. Ergo: jeg trenger litt avkobling. Hva befinner seg så rett under meg?

Så dere skjønner, jeg er ikke den som vegrer meg for å gå alene på kino. Har gjort det ihvertfall to ganger før også, faktisk. På Max Manus - og High School Musical 3. Alle gangene har faktisk hatt det til felles at jeg har trengt tid for meg selv og noe annet å tenke på enn akkurat det som foregår i virkeligheten i mitt eget liv.






Valget falt på filmen Coco Chanel & Igor Stravinsky. Siden jeg hadde begått et par feilsteg iløpet av dagen velger jeg å tro at dette siste var som en straff for å mikse tidspunktene tidligere på kvelden sammen. Dette er uten tvil en av de (etter mine kriterier) dårligste og kjedeligste filmene jeg noen gang har sett. Handlingen var ufattelig halt ut, og det føltes som en gummistrikk ble mer og mer dratt i to retninger, og for min del sprakk den før filmen var halvveis. Mads Mikkelsen spiller Igor, og jeg tror nesten at dette har endret min forestilling av ham i retning av slik folks oppfatning av Johnny Depp endret seg etter Secret Window (en film jeg ikke så pga akkurat det). Aldri har jeg gjespet så mange ganger i løpet av en film, og selv om musikken i og for seg var fin, ble den overspilt så til de grader - helt til jeg trodde det gikk rundt for meg og at det på en eller annen måte var hakk i "sporet". Jeg vet at dette ikke er konstruktiv kritikk akkurat, men nå er jeg så sliten at jeg ikke klarer å formulere meg på den måten. Dette er bare sannheten om hva som suste gjennom hodet mitt mens bildene rullet foran øynene mine, og jeg beklager at det høres bittert ut. Kanskje hadde jeg hatt mange kritiske punkt til en hvilken som helst film akkurat i kveld, det vet jeg ikke. Men denne filmen gjorde ikke akkurat det jeg håpet på. Fra midten og ut ble det plutselig servert digre fat med nakenhet som jeg ikke visste sto på menyen en gang, og det er ikke sånne bilder som gjør meg i bedre humør. Tror jeg skal gå og se en komedie neste gang jeg.






Så kunne jeg ledd litt slik som Drømmeprinsen gjør her...






Konklusjon: Idag var det min tur til å ha en dårlig dag. Og mens ting raste litt fra hverandre rundt meg, merket jeg at jeg fant overraskende stor styrke i podcastene fra "Peyton Sawyer" - tidligere innbygger i Tree Hill og en av hovedkarakterene i OTH. Jeg har ikke linken til der hvor jeg fant dem her på iPhone'n, men de ligger gratis på iTunes for dere som er interesserte. I en av disse podcastene avslutter Peyton med å si: I'm not gonna waste my time being negative and miserable, and I hope you don't either. Wether it's the boring old High School, you know, or it's the bigger stuff: there's one thing I know you can definitely do today, and that's live. And be happy. I know I am. And I hope you are too.