Ous.blogg.no og Joakim Radiomann holder hver sin konkurranse, og jeg prøver å innse at påskeferien endelig er begynt

... Pluss at jeg heretter ikke kommer til å skrive så lange titler.

Ihvertfall, så er jeg nå med på en konkurranse som Ous holder, og premien er et gavekort på 200,- hos H&M. Stikk innom dette innlegget for å delta du også! :)

Mamma holder forsinket bursdagsselskap nå, hun fylte nemlig femti på Valentinsdagen for ca en og en halv måned siden. Bror Daniel og jeg er "forvist" til soverommet, med internettkabelen på slep. Bror leser i en bok som heter "Akterutseilt", og stusset litt på tittelen; "Akter... ut... seilt?". Alt ved denne dagen har gitt meg den velkjente lørdagsfølelsen; muligheten til å sove lenge (selv om jeg - som nevnt i en tidligere post - ytterst sjelden har hatt fri fra jobben på lørdager den siste tiden), en liten bytur med vindusshopping, litt handling av "nødvendige" småting, surfing i den tro at jeg har all verdens penger til disposisjon (Twilightfans "rådes" til å sjekke ut denne siden; Zazzle.com) og taco til kveldsmat/middag. Alt som mangler, men som egentlig er befriende deilig å ikke gjøre seg avhengig av, er TV'en. Stua er fri for barn og ungdom ikveld, for mamma og hennes venninner sitter og snakker om alt mulig som vi ikke klarer sitte stille lenge nok til å høre på. Nå har Daniel gått til andre brors rom for å kikke på en Manchester United DVD jeg leide på Biblioteket til ham idag, og jeg lurer på hvor lenge han klarer å sitte stille og se. Han er en liten rastløs type, nemlig.

Nå har The Body Shop kommet til Molde! Endelig... Da jeg var i Oslo i vinterferien kjøpte jeg et sånt rabattkort, selv om jeg jo visste at mulighetene var små for å få brukt det hjemme. Nærmeste butikk måtte jeg jo reise i tre timer for å komme til, men nå har endelig Moldetorget funnet rom til dem i denne byen også. Fant et Body Butter til mamma, og en mascara pluss en lipgloss til meg selv. I tillegg kjøpte jeg to ringer, for de to jeg var så glad i har jeg rotet bort etter at jeg måtte ta dem av og på hele tiden, ettersom det ikke er lov med slikt på jobben. Enten er de forsvunnet i vaskemaskinens svarte gap, eller så er de falt ut av lommene mine ett eller annet sted. Jeg savnet litt å ha ringer på en eller to fingre, så nå er jeg veldig fornøyd. På biblioteket fant jeg forresten også boka bak filmen "The Notebook", og filmen er jo så herlig, så nå gleder jeg meg til kvalitetssterk lesning. På norsk, for en gangs skyld. ;)

Tiden løp fra meg etter at jeg begynte på dette innlegget, og nå har klokka passert 23:20. Mamma oppfordrer meg iherdig til å slå av og få meg litt søvn, mens jeg gjerne kunne ha sittet mye lenger. Husker hun ikke hvordan det er å være ung og dum skoleelev med etterlengtet påskeferie i tankene? :) Hun har vel et poeng, det skal jeg innrømme. Så det beste er nok å sove litt nå, etter et tilsnikt kapittel fra "Breaking Dawn".

Lørdag.

Her jeg sitter i sengen etter endt lørdag, besøker jeg atter igjen kjære Joakim Radiomann. Og tror dere ikke han akkurat har bestemt seg for å holde påskekrimkonkurranse? Fantastisk! Oppgaven lyder som følger;
…”Det er en helt vanlig påskedag i Lier. Solen stråler, appelsinskall ligger strødd, og i hver eneste barnemunnvik kan man glimte litt Kvikk Lunsj. Alle er glade og happy som alltid, for nesten ingen vet hva som nettopp har skjedd på toppen av Liers dal. Utenom en person. Den personen er deg. Du vet at Radiomann har gått av dage. Noen har drept ham. En blogger har drept ham, og du vet hvem.”
Here goes nothing...

Alt jeg visste den dagen jeg for aller siste gang skulle få lese et innlegg fra Radiomann, var at jeg aldri hadde trodd noen kunne holde på et undertrykt raseri så sterkt. Helt siden den dagen Radiomann "vedkjente" seg skyldig i å være en del av Team Dream, og siden avblåste det hele som en stor aprilsnarr, visste jeg at meningene kom til å dele seg, om ikke på midten, men ganske radikalt. Noen var overbevist om at Radiomann aller helst skulle blitt en del av teamet på ordentlig, mens andre igjen priset seg lykkelige over at det hele var en gjennomført spøk. En av disse kandidatene, med Kvikk Lunsj i hele fjeset, er av dem som for alt i verden vil holde Radiomann utenfor sitt eminente Team. For hvem var det vel ikke som grunnla det hele? Og hvem skulle egentlig være kongen av hele konseptet, den som tok imot mest ære? Men Joakimblogg måtte ha stilt seg i skyggen av sin navnebror om Radiomann faktisk hadde blitt en del av teamet... Og selv om første april ble skalkeskjul for en troverdig spøk, følte Joakimblogg seg aldri helt trygg i etterkant, hva om Radiomann etterhvert bestemte seg for å prøve på ekte? Han visste at sjansen var for stor til å ta... Så uten å helt ha tenkt saken igjennom, havnet han i Lier, denne skjebnesvangre påskedagen. Radiomann vandret lykkelig omkring, med Kjakan på armen, uvitende om sin kommende skjebne. Han skulle bare innom butikken en tur for litt barnegrøt til sin elskede kjælehund, og sto ved hyllene, en anelse rådvill i forhold til hvilken smak han skulle velge. Jeg sitter i kassa, og kikker nysgjerrig bort på den kjente bloggeren, for hvem så jeg vel ikke snike seg inn i butikken like etter ham?
Plutselig skvetter Radiomann, og det ikke uten grunn. Hele raden foran ham spretter frem, og treffer ham rett i fjeset. Det strømmer av barnegrøtpulver, og Radiomann faller om på gulvet. Store mengder pulver fyller munnen hans, og han får nesten ikke puste. Så dukker Joakimblogg frem fra hyllen. "Så du trodde du gikk fri nå, hva? Gi deg med trusselen, og så få vandre videre?", hveste han gjennom sammenbitte tenner. "Jeg... fwår... ikke pwuste!", var alt Radiomann fikk hikstet frem. Plutselig var alt svart for ham, og det siste jeg så før jeg raste frem mot ham, liggende der hjelpesløs på gulvet, var to hvite hender, på rask vei mot halsen hans - holdt i et kvelertakgrep. "Nei! Ikke Radiomann!", skrek jeg, og kastet meg over Joakimblogg. Men barnegrøtpulveret så ut til å ha gjort sitt, sammen med stålgrepet til Joakimblogg, enda veien fra kassen til der hvor han lå umulig kan ha vært lang. Og jeg beklager, men alt av gjennopplivningsteknikker jeg prøvde, fikk ham aldri til å ytre et eneste genialt utsagn igjen.