I drømmeland danser de i kirka...

Drømmen begynner med at the Beatles synger en strofe fra en (for meg) helt ukjent sang i bakgrunnen (bildet er uklart) og de synger; "We all are the rock, the rockers of the world, we all are the bullies in the rain".
Bildet blir klart igjen når vi (Dougie, Danny, Harry, Tine og jeg. Tom er et annet sted) er i huset hvor McFly bodde før. Ingen av oss går av skaftet pga det. Det virker som at vi er bestevenner eller ihvertfall godt kjent. Jeg sitter i en utslitt sofa sammen med Dougie, som lytter til musikken på telefonen min, og spør om han kan få noen av sangene overført til sin egen. "Kan vi ikke bare bruke din maskin?", spør han. "Det er vel enklere om vi bruker Mac'en din?". Så setter han seg ned med den lille Mac Book'en og der blir han sittende en stund.
Etterpå får jeg en klem av Dougie, og jeg sier; "Hadde jeg vært en hvilken som helst fan, ville jeg ha skreket i stykker trombonene dine - jeg mener trommehinnene dine!"
"Men du er vel ikke hvilken som helst fan", sier Dougie.
"Huh, trommer?", hører jeg borte fra komfyren.
"Hvor lenge bodde du i Norge før du flyttet til England?", spør jeg Harry.
"Jeg møtte en gammel kompis i England for noen år siden, og da fikk jeg lyst til å flytte hit og studere".
Borte i sofaen igjen;
Dougie presser fingeren sin mot tannreguleringen min, og jeg spør litt forfjamset;
"Du vet at jeg har streng, ikke sant?".
"Jada....", sier Dougie.

Så er vi plutselig i Italia (jeg kjenner igjen et par statuer og Triumfbuen i bakgrunnen).
Vi går i en handlegate, på rekke og rad, slik at mange må flytte seg av veien for å komme forbi.
"Har jo ikke engang skaffet billetter, noen som vil ha disse klærne eller?", sier Tine.
"Det er vel ikke noe problem, dere er jo med oss", sier Danny.

To piccoloer (eller noe lignende) kommer plutselig ut fra mengden og tar veskene våre og alle handleposene og de sier "Seguire noi!" (følg oss på italiensk). Vi (Tine og jeg, siden det var mest våre ting de tok) løper etter dem, og havner i en restaurant, hvor piccoloene løper til et slags garderoberom bak i lokalet. Vi får tak i veskene, men den svarte posen min finner vi ikke igjen.

Plutselig står vi i en slags teatersal, og guttene er tilbake. En revy er i gang, og introen har startet på scenen. Jeg er i telefonen med Danny (nå er han heller ikke tilstede, Tom er fortsatt bortreist), og spør ham om han vil snakke med Harry. "Klabert!", sier han, men da jeg gir telefonen til Harry har jeg ikke lenger dekning, for jeg tror Danny har dratt tilbake til England.
Revyscenen; Temaet er Verdal. Roller: En pave. En eldre mann og ei kone. Ei ku. Piccoloen fra tidligere.

Etterpå er vi i restauranten igjen. Posen står der. Ei dame som ser veldig ut som Yoko Ono går forbi, så er posen borte igjen! Dama går ned ei trapp, og jeg løper etter. Men hun er forsvunnet før jeg rekker å ta henne igjen, og det samme er posen. Paven fra revyforestillingen kommer ut og sier at posen er tapt. "Det som er tapt, er tapt, og ferdig med det".
Så går jeg opp trappa igjen, og da er jeg i ei italiensk kirke. Holder på å gå inn i et søndagsskolelokale med murvegger og mange barn. De snur seg da jeg åpner døra, men jeg får lukket den igjen før læreren der framme legger merke til meg.
Utenfor døra ligger Beatles-biografien.
Så går jeg opp igjen, hvor det foregår en gudstjeneste. Men i en slags sal ved siden av (den er ikke avstengt fra kirkerommet) er det en storskjerm, og mange av dem fra revyen sitter i salen. Jeg setter meg ved siden av Dougie. Plutselig viser de musikkvideoen til Lies på storskjermen, og alle kirkegjengerne lenger fremme begynner å danse og hoppe på benkene.