You found the light in me that I couldn't find

Det å skrive kjentes en gang så naturlig. På et vis har det vel det de årene jeg ikke har skrevet her inne også, men jeg har brukt mindre og mindre tid på det. Brevskriving har jeg prøvd å fortsette med, men de brevvennene jeg hadde kontakt med tidligere skriver jeg ikke lengre med. Nå sender jeg brev til tanter og kusiner i Oslo, og en og annen venninne rundt omkring. Å feste ord til papir, eller en skjerm som her, kan på mange vis virke terapeutisk, og derfor tenkte jeg returnere til bloggen.

Her inne finnes det mange tilbakeblikk, og en dag tenkte jeg å lese meg tilbake.

Siden 2015 har jeg fortsatt å jobbe i eldreomsorgen, og siden februar 2017 har det dreid seg om de med ulike former for demens. Det har til tider vært en veldig utfordrende hverdag å stå i, for det er så mye frustrasjon, irritasjon og sorg blandet inn. Jeg kjenner meg ofte utilstrekkelig i møte med den fortvilelsen mange av pasientene kjenner på, og det er slitsomt. Jeg håper å fortsette å bygge styrke i møte med dette, men ser meg også om etter noe annet.



I januar ble jeg introdusert for ukulelespill gjennom et kurs på jobb, og et par dager senere dro jeg til den lokale musikkforretningen og kjøpte min egen lille Morgan-ukulele. Den er så sjarmerende, og den har så fine detaljer. Prøver å lære meg så mange grep jeg kan, og spiller ofte litt for de på sykehjemmet, og når jeg er på besøk hos mine egne besteforeldre.

De siste par år har jeg jobbet som frivillig i Kirkens SOS, først gjennom telefonsamtaler, og nå i det siste mest gjennom chatsamtaler. Det gir meg mye å kunne være der for andre som står i en tøff situasjon og trenger noen å snakke med.

På Luciadagen i fjor var jeg på mitt livs fineste busstur. Sjåføren var en så innmari hyggelig fyr! Med mørkt hår og herlig markant ansiktshår - jeg kunne se at han la flid i å ta seg godt ut. Han spurte meg om det var OK at han spilte musikk på turen da jeg kom inn og løste billett, og jeg sa at så klart! Musikk er en så viktig del av livet mitt, og det satte jeg ord på til ham også. Jeg var i utgangspunktet innstilt på å sette meg litt lenger bak i bussen, og ble stående å vippe litt der i midtgangen. Etter en liten stund tok jeg med meg handleposen fra asiamarkedet til fremsetet i stedet, og praten vår ble gående helt til jeg skulle av bussen ca 35 minutter senere. Har aldri opplevd å snakke så lett og fint med noen før, og han virket så genuint god og oppmerksom. Så da han lurte på om jeg kunne tenke meg å ta en kaffe en gang nølte jeg ikke et sekund engang, og vi utvekslet telefonnumre før jeg gikk av. Vi har vært sammen i 5 måneder nå, og jeg kjenner meg så heldig som fikk bli kjent med ham. Vi har selvfølgelig våre utfordringer, og hver dag er ikke rosenrød. Men i bunn og grunn er jeg så takknemlig for å ha ham som kjæreste, og å få være hans.

Håper at hvem enn som leser dette har det godt der ute. Lev vel <3 3="" p="">

I'll keep believing in clouds with that sweet silver lining

Akkurat nå skulle jeg etter planen ha vandret langs Dødehavet. Dag 4 på "Den stora Oasresan" ser slik ut: "Vi forlater nå Tiberias for å følge Jordan-dalen ned til Jeriko og Dødehavet. Ved elven Jordan finner vi stedet hvor døperen Johannes døpte Jesus. Vi vil også ri taubanen opp til fjellet hvor Jesus ble fristet av djevelen etter sin dåp. Vi skal også besøke Qumran, der de fant Dødehavsrullene. Denne kvelden vil vi feire messe i ørkenen og deretter tilbringe natten hos beduinene i Kfar Hanokdim".

Min tante var så uheldig å bli utsatt for en sykkelulykke for 2 uker siden, en ulykke som resulterte i et brukket kragebein. Dermed kunne vi ikke reise, noe som i starten var veldig vemodig, men som i dag kjennes som et OK utfall, alt tatt i betraktning. Det kunne gått så mye verre med min kjære, gode tante. Kl. 07 om morgenen var det ikke en selvfølge at noen stoppet opp for å hjelpe. Vi er så takknemlige begge to for at det gikk såpass bra, og at vi skal få se hverandre i slutten av uka allikevel. 

I går sovnet jeg med foldede hender og tanken gikk, overfladisk nok, jeg vet, til penger og det faktum at når jeg nå har betalt for en tur som ikke ble realisert for vår del, så sliter jeg økonomisk frem til neste lønning. Det jeg våknet av i morges var ikke vekkerklokka, men en telefon fra ei utrolig hyggelig dame som jobber i DNBs skadeforsikring, og hun kunne fortelle at etter en samtale på ca 10 minutter hadde de nok dokumentasjon til å avslutte saken og utbetale hele erstatningskravet i løpet av et par dager. Hadde jeg hatt henne i nærheten skulle jeg gitt henne en stor klem! Kanskje var det greit at hun nok satt på et kontor langt der nede i Oslo, da jeg fortsatt befant meg i nattkjolen med "Good morning, beautiful" på.

Jeg har jo uansett ferie. Noe som er fantastisk deilig. Og faktisk er det ganske godt å tilbringe noen dager hjemme uten vakter å gå til, for nå rekker jeg over alt det som blir stående ugjort litt for lenge til vanlig. Jeg har skiftet på senga, vasket flere runder med skittentøy, ryddet kjøkkenet ordentlig og ellers tatt ting litt mer med ro. I morgen skal min søster og jeg på babykino med minstegull i trillebagen for å se Spectre. Noe som blir min første James Bond-opplevelse noensinne. Har hørt mye lovende om
denne filmen, og gleder meg til kvalitetstid sammen med storesøs. 

Ønsker dere alle en flott novemberuke! :-) 

Flytting i sommervarmen

Hvilken dag som helst skal jeg gå igang med å pakke alt jeg eier og har i denne kollektivleiligheten ned i pappesker. De samme pappesker jeg kom hit med i januar 2014. Det har vært fine 1,5 år her, men jeg gleder meg veldig til å kunne gå ut av dusjen uten å tenke på at håndkleet dekker absolutt hele meg, eller slippe å bekymre meg for at andre irriterer seg over oppvask i kummen som kanskje blir nødt til å vente til neste dag. Og jeg gleder meg til kortere avstand til jobb, sentrum og de jeg er glad i. Faktisk vil det bli kun en trapp på omtrent 15 trinn ned til storesøster og hennes familie. Små barnetrinn vil nok titt og ofte høres i den trappa, og skal jeg ankomme hjemmet uten å forstyrre eldstejenta blir jeg nok nødt til å være ytterst stille.

Søndag benyttet jeg meg av fri frakt-tilbudet og bestilte to nye møbler fra IKEA + taklampe (Hektar) til kjøkkenet. Møblene er i serien Malm, så står de i stil med kommoden jeg har fra før. Liker så godt den serien; stilren og matchende til absolutt alt.

Ellers går fortsatt sommerdagene stort sett med til jobb. Og til å sluke One Tree Hill helt på nytt igjen. Tror egentlig jeg ser opp igjen OTH for å utsette sesong 3 av Orange is the New Black så lenge som mulig, for jeg vil så gjerne strekke den ut maksimalt! 

Fun in the sun...

... resulterte i en dag uten sol for min del. Min reisevenninne Linn hadde gjort forarbeidet grundig og var solbrun allerede foer vi ankom Rhodos, men det hadde ikke jeg. Hvilket resulterte i hummerroed rygg og skuldre etter foerste dag i sola. Derfor har jeg proevd aa holde meg utenfor solstraalenes rekkevidde i dag, hvilket har gaatt ganske bra saalangt. Jeg ble med Linn ned til Elli beach rett etter frokost, foer jeg kapitulerte og gikk opp i handlegatene igjen. Fant meg mer Paracet paa naermeste apotek og gikk til hotellet for en kald dusj. Vet at det kanskje ikke er det lureste mtp avflassing, men det er det beste jeg kan komme paa naar det svir saann.. Etter en hvil paa sengen tuslet jeg ut igjen for aa finne noe til lunsj, foer jeg fant veien til hotellet igjen. Naa tror jeg Linn er fornoeyd med dagens mengde sol, og hun er paa vei tilbake hit hun ogsaa. I kveld skal vi proeve moussaka til middag, og da treffer vi nok et vennepar av Linn igjen. De har en skjoenn liten soenn paa 1,5 aar.

Rhodos har vist seg aa vaere et populaert og sjarmerende sted saalangt. Det fines utallige "festpromotoerer" her, og alle skulle gjerne hatt oss med ut paa sitt utested. Ikke alle tar nei for et nei og kan vaere vanskelig aa avvise. Enkelte servitoerer er ogsaa gjerne litt for frempaa i sin kontaktsoeken, men saalangt har ikke dette vaert noe stort problem, heldigvis.

Renate har konkurranse nå, hvor en kan vinne produkter fra The Body Shop! Stikk inn på bloggen til denne vakre verdalingen (som bor og jobber i England) for å lese mer om konkurransen :)

The paper heart's been torn

Tjueandre august.

Totusenogtolv.

En dag i historien. En dag som snart går over i den tjuetredje. 

Tiden går fra oss like fort som den ankommer. Ting skjer, og noen legger seg hardt på minnet, mens andre går i skuffen merket "vurderes senere". Enda jeg egentlig ikke hadde tenkt å noengang gå tilbake til bloggingen, må jeg si det er godt å ta tastaturet fatt for å skrible ned noen av de tanker som til stadighet surrer der oppe under pannebrasken. Etter å ha fått beskjeden om at min tantes ektemann gikk bort i går, har tankevirksomheten tatt seg opp flere hakk. Hva gjør vi egentlig med den tiden vi er blitt tildelt, og hva legger vi igjen til de som kommer etter oss? Husker vi på å fortelle viktige ting til de vi er glad i sånn at de vet hvor mye de betyr?

Her i Molde har sommeren gått med til å jobbe mye på sykehjemmet, og til å endelig lande på valget om ikke å reise til Oslo, men heller bli i byen for å etterhvert få tittelen helsefagarbeider. Da har jeg en utdanning i bakhånd, før jeg eventuelt ser meg om etter andre ting. Har allerede en løs plan om å reise til England sammen med ei god venninne fra videregående for å være med på det arbeidet som enten Røde Kors, Frelsesarmeen eller Sjømannskirka utfører der. Det tror jeg kunne blitt en kjempeflott opplevelse, både fordi det er et veldig viktig arbeid, og fordi det å leve og jobbe i England veldig lenge har vært en stor drøm. Håper virkelig at det blir noe av!

I dag har jeg spist middag på kafé sammen med min herlige grandtante, og etter en tur innom leiligheten skal jeg bort til sykehjemmet for å øve til jubileumskonsert sammen med en kollega. Senere i kveld begynner korøvelsene igjen, og jeg gleder meg til å få kormaterialet å tenke på igjen. Det å synge har hjulpet meg veldig så lenge jeg kan huske, og nå som vi har minimiksepult og mikrofon hjemme tar jeg meg selv i å synke inn i musikkens verden ganske ofte.

Tror jeg avslutter her for denne gang. Som en oppfordring vil jeg si det samme som vakre Siv så ofte skriver til meg: Smil i dag! Det er virkelig det vakreste tilbehør man kan ikle seg.

(Tittelen er fra Lissies "Look Away").

Tør ikke vedde stort på at dere ikke har kommet over flust av blogginnlegg med tema "Nyttårsforsett". Her kommer enda et. :-)

Året 2011 har fløy forbi som en eneste lang virvelvind, synes jeg. Det ble fylt med så mye forskjellig at jeg finner det vanskelig å skulle ramse opp de viktigste hendelser, selv om det jo har skjedd både vakre ting, og ting verden og Norge aldri skulle behøvd å gjennomgå. Når det først skjedde den 22. juli klarer jeg egentlig ikke forestille meg hvordan de rammede hadde det og har det nå, siden jeg, som bor 7 timer med bil fra Oslo og Utøya ble helt skjelven og satt ut bare av TV-bildene og reaksjonene som etterhvert kom frem. Selv om tiden går kan nok ikke alle sår leges så snart, men jeg er stolt over å komme fra et land som Norge når slike hendelser bringer oss nærmere og ikke lenger fra hverandre.

Hans Majestet Kong Harald sa det bedre i nyttårstalen sin enn jeg noen gang kan;

Alle lyste vi opp veien videre ved samholdet vi skapte og varmen vi omsluttet hverandre med. Ved at vi søkte sammen i stedet for å vende oss mot hverandre. Ved at vi strakte ut en hånd i stedet for å trekke oss unna. Det er slike fakler vi fortsatt må tenne for å se veien videre. Det er fra slike kilder vi må øse for å reise oss. 

 av 

No one will be sleeping on the night of Christmas Eve

I ordentlig juleånd har jeg i det siste hørt en del på min iTunes-julespilleliste, og en av sangene som spilles mest i den listen er "When Christmas Comes to Town" fra The Polar Express. Det underfundige er at jeg fortsatt ikke har sett selve filmen, noe jeg har veldig lyst til å få gjort denne jula. Sangen er ihvertfall kjempesøt, synes jeg; et bilde på barns følelser rundt jula... Siden jeg ikke har sunget så mange julesanger før (iallefall ikke noen som har kommet lenger enn "Singing Projects"-mappa på skrivebordet) fant jeg frem til en instrumental som kunne backe meg opp. Her og der fumler jeg litt i et par ord, og jeg har ingen uttrent stemme, men jeg håper dere ikke får ørevondt av å høre på.

When Christmas Comes to Town by scarletlion

So many adventures couldn't happen today, so many songs we forgot to play. So many dreams are swinging out of the blue; we let them come true

[Forever Young - One Direction].

Si meg én ting; hvem er det egentlig som har skrudd opp tidens universalknapp? Har på følelsen at 2012 står trippende på dørstokken, helt utålmodig og ivrig etter å stige inn. Men først må vi prøve å nyte julehøytiden litt ekstra godt! Faktisk vet jeg ikke helt hvor julekvelden skal tilbringes ennå, men jeg skal iallefall først på tidligvakt, så til julegudstjeneste. Godt selskap blir det forhåpentligvis uansett hvor vi drar, for i jula legges liksom ikke så mye imellom; da er man ekte og nær, og vi kler på oss følelsene utenpå.

Fant igjen dette utrolig koselige bildet; faktisk et bilde som også er gjengitt på det utrolig hyggelige julebrevet fra herlige Siv!

Om bare et kvarter skal jeg i vei til kirka for å først varme opp og ha generalprøve, før vi klokken 18 skal fremføre årets julekonsert. Koret jeg går i har kanskje en gjennomsnittsalder på omtrent 55-60, men det gjør meg absolutt ingenting... Tror jeg vokser på det, samtidig som at min ungdom kanskje smitter over på de andre. For at ikke mamma skal bli stressa bør jeg kanskje gjøre meg klar omtrent nå. Og forresten kan jeg skrive mer om dagens artist (One Direction) senere en gang, for bare i løpet av noen måneder har de skutt seg inn i hjertet mitt som fem piler. Håper dere liker deres versjon av Alphaville's Forever Young! Da må jeg løpe igjen! Forresten har jeg et par litt mer personlige ting å dele; ting som skulle tilsi mer tid til blogging etterhvert. Vi skrives.

Get out, get out, get out of my head, and fall into my arms instead

I've got a new apartment baby, and it protects me from the lonely whistling streets

Dette er bilder jeg tok i den nye leiligheten et par dager før jeg flyttet inn. Nå har jeg rukket å ordne istand stuereolen med massevis av bøker og filmer, og ellers flyttet inn en skinnsofa og et TV-bord. Sengen min (foreløpig kun en madrass) vil stå ved veggen på det syvende bildet (første bilde fra oppholdsrommet). Ellers har jeg fylt inn i en del av kjøkkenskapene og pakket ut det meste av mine ting. Klærne ligger fortsatt i esker, for jeg har ikke fått fraktet hit den apotekerdisken som fortsatt står hos pappa. Tror det kan bli fint her! Selv om det er isende kaldt og litt lite belysning. 

I natt sov jeg her for første gang, og jeg sov så tungt at det var rart å våkne imorges. Egentlig er det litt vemodig å plutselig ikke kunne kalle Kvam for hjemme lenger, for der var det alltid varmt og godt, fint opplyst, god mat i skapene og stort badekar. Men jeg skal nok få det til å fungere, om det så tar litt tid før jeg føler meg helt komfortabel her inne.

Tror jeg skal ta en god gåtur rundt i området og ned til sentrum for å besøke grandtante ikveld, for etter en lang dag med skolearbeid og utpakking behøver jeg frisk luft og et kjent og kjært fjes... Har koblet opp stereoanlegget jeg har fått etter min mormors søster som nå er gått bort, og jeg er glad for å ha musikken lett tilgjengelig her også! 

Skal prøve å skrive et litt mer inspirerende innlegg med bilder og fin musikk når jeg finner anledning til det. Kjenner at jeg setter pris på at det nye mobilabonnementet mitt har ubegrenset datatrafikk inkludert slik at jeg kan dele det med Mac'en!

Ha en riktig god tirsdagskveld.

(Tittelen er forresten fra en tilfeldig sang som kom opp da jeg søkte

på "New apartment lyrics" (Custard - Apartment)).

White is still my skin that I bathe in scents of memories

[Father, Father - Susanne Sundfør].

Father Father

Will you forgive me
If I should leave your garden?
I will miss the water lilies

White are still my sheets of linen

White is still my skin that I

Bathe in scents of memories

And of "Joy" by Jean Patou

Father Father

Will you forget me

When I've crossed the seventh sea?

I will sink this boat, this canopic jar

To feel again the beating of your royal heart

Blood as pure as porcelain

Fills my loins and lungs

I'll sink to the bottom

To the Valley of the Kings

// Bildene er linket tilbake til opphav.

Inspirational Monday

Enda frosten sakte, men sikkert legger seg i hver eneste krink og krok nå om dagen tar jeg meg ofte i å lengte tilbake/frem til våren. 

En ting jeg savner veldig nå som jeg er blitt travel student er det å "kunne" dra på helt spontane fotosafarier. Egentlig har jeg vel ingen unnskyldning, for istedet å flølge med på Grey's Anatomy kunne jeg dratt på safari minst en time i uka...

En annen ting jeg savner veldig er reising. Samtidig inspirerer det meg til å være flink så lenge jeg kan og heller spare til å en dag kunne besøke noen av de fantastiske steder som verden har å tilby.

Musikk og film er for meg uuttømmelige kilder til inspirasjon, men samtidig kjenner jeg at jeg må passe på å ikke gå i den fellen som for mange år siden virket totalt tåpelig da mine foreldre gjentatte ganger advarte meg; "Pass deg så du ikke går deg vill i fiktive verdener og glemmer den virkelige".

 // Alle bilder er lenket

tilbake til opphav.